17.9.06

Det var en gang et menneske

Nå har jeg sett på en hel gjeng av Det var en gang et menneske...-serien. Den er i og for seg fin nok, og litt av et nostalgisk gjensyn med barndommen. Rart hvor stort inntrykk den gjorde for tjue år sida, og hvor dårlig lagd den egentlig er, sett med nåtidenes øyne.
Det er jo også kommet historiske "fakta" i ettertid som slår beina litt under serien, f.eks. at vikingene ikke oppførte seg slik som i serien. Og at hesten som drar ei kjerre egentlig ikke kunne gjort det på grunn av mangel av seletøy på den tida osv. Ganske uinteressante greier egentlig.

Men en ting er virkelig sjef med denne serien. Introen. Den enorme Toccata og Fugue i d-moll, som ble kjenningsmelodien. Det er vel Bach, tror jeg. Og det slo meg under sjette episode eller noe sånt, hvor fantastisk den passa sammen med den tegnede utviklingen av mennesket. Skapelsen av universet... mennesket blir til... så det trassige partiet hvor alt bare er krig og elendighet... det store crescendo når de snille menneskene må rømme til nye planeter i romskipene sine, mens jorda eksploderer...

Fantastisk!

Ingen kommentarer: