21.10.10

Den o' store trekanten-turen

Eller – de tre kontorrottene som gikk oppover et fjell og kom ned på et lite berg. Publiserte denne på en annen blogg, så den havnet i glemmeboka ei stund. Hvis du finner glemmeboka mi, så håper jeg du kan levere den tilbake, det er ganske mye der jeg skulle ha tatt vare på. Men over til tur-referatet...

Vi skulle på tur uansett, det var bare spørsmål om hvilken tur. Tronds ide var at Øystein og Øistein skulle være med en liten tur. Vi hadde valget mellom en hyggelig liten teltur med fiskestang, en overnatting på Innerdalshytta som ligger et par timers rolig spasertur fra parkeringsplassen eller Trekanten-ruta i Trollheimen. På Trondhjems Turistforening sine sider kan man lese at Trekanten passer for folk flest, og ned til 10-12-årsalderen hvis man er veldig godt trent. Dette måtte selvsagt etterprøves, og hvem bedre til å sette trekanten på prøve enn to programmerere og en matematiker? Bare ordet "trekanten" appellerer jo til og med til oss. Uten fnugg av trening og sekken full av advarsler fra erfarne fjellfolk (det vil si Anniken) skulle vi pløye gjennom trekanten for å vise at dette bare var en liten spasertur. Og hvis du trodde det var oss som forårsaket dette oppslaget http://www.adressa.no/nyheter/innenriks/article1360893.ece så tar du feil... :)
Vi føler det er på sin plass å rette et kritisk søkelys på infoen som blir distribuert angående slike turer på nettet og i turistbrosjyrer.
La oss ta de tre turene i rekkefølge.
Jøldalshytta - Trollheimshytta
Turen startet bra, Trond plukket opp Øistein klokka åtte, og så kjørte vi bil fra byen til Fannrem og plukket opp Øystein der. Trond lurte på om han så den kjente myrsildsnipa på Fannrem.
Men altså – infoen. For det første, disse tidene og avstandene som er oppgitt på kart og infosider er målt med linjal og vurdert av mennesker som går en maraton før lunsj. Står det tre mil, så vil GPS'n vise fire. En matematiker vil innvende at den raskeste vei mellom to punkt er ei rett linje - vel, ikke når Trollhetta står i veien. Det står også oppgitt estimerte tider for slike turer. Videre er de oppgitte tidene sportsfolktider, for folk som har gått fjell annenhver dag hele sitt liv, og ikke “realfagslærertider” eller “dataprogrammerertider”. Det står for eksempel IKKE at man må regne med å ta pauser i ny og ne. Seks timer på ruta skal altså være åtte-ni timer hvis man regner med rett i koppen og rett i kroppen.
Alle kontorrottene var ved godt mot. Rundt Geithøtta forsvant både GPS-signal og mobildekning, så da var det litt for seint å snu. Ikke så vi myrsildsnipa heller. Vi hadde valget mellom å gå en sti i dalen, enkelt og greit rett fram - eller altså å gå over geithøtta. Selvsagt måtte vi opp på toppen for å få utsikt. Utsikten forsvant fire minutter før vi kom opp, da skodda og regnet kom samtidig. En loddrett tur ned fra fjellet igjen skulle ikke ta så mye tid, men det tok likevel to timer å skli ned steinura og myggmyra. Trollheimshytta ligger innerst i ei myr uten utsikt til noe som helst annet enn en utedass og noe myr. Vi startet sist fra Jøldalshytta og kom nest sist fram til Trollheimshytta, slik at alle rommene var tatt. Vi fikk ligge på gulvet i en trivelig, liten gang.
Øistein må også legge til at sekkene fra åttitallet sikkert er akkurat like behagelig som dagens tursekker. Tilpasning av sekk er ganske pysete, det hører med til turen å bli litt sår rundt isjasnerver og skuldre. For eksempel syntes Trond hele turen nesten ble for enkel etter at han hadde kjøpt ny sekk i stedet for den Ludvig-i-flåklypa-sekken han hadde.

Trollheimshytta - Gjevilvasshytta
Vi var godt fornøyde med å ikke ha fått gnagsår, men vi liknet på pingviner når vi skulle begynne å gå, ganske støle og trange i skjæret. Trond mente at den underlige følelsen og temperaturskiftene han hadde hatt i kroppen i løpet av natten skyldtes at kroppen ikke var vant til slike ferdsler og ikke helt visste hvordan man skulle besvare ubekvemlighetene. Øistein anbefaler å ha helt nye sko med seg på en slik tur. Da får man gått inn skoene, og det er jo en kjent sak at nye sko er aller minst utslitt når de kommer rett fra butikken. Da trenger de heller ikke impregnering. Trond hadde nå en formening om at vi kanskje like gjerne kunne gått i lakksko.

Vi kan forresten anbefale utedassene på Trollheimshytta - det er ingenting så trivelig som å ta en felles dotur og utveksle ulyd og lukt om en skal føle fjellet tett på kroppen. Det er ikke så farlig med lys, man hører når man treffer.
Det er koselig at alle hilser på alle i fjellet. Vi Var litt usikre på hvor langt til fjells man skal før man må hilse på folk – det er for eksempel ikke bra nok å bare parkere på parkeringsplassen. Turen startet med at vi på et par timer skulle opp fjellet kjent som "De sju skuffelser". Skuffelsene er selvsagt at man sju ganger tror man er oppe, men blir møtt av en ny loddrent kant av berg.
Øystein begynte etterhvert å utvikle kritiske gnagsår på henholdsvis lår og tå. Lårproblemet ble løst med sportstape og shorts, tåproblemet ble løst etter SV-metoden. Det vil si sportstape på alle tær – ikke bare de som fikk vondt. Altså; forbryter og offer fikk samme oppfølging.
Trond mener han så myrsildsnipa på denne turen.
Vi ble anbefalt å ta med solkrem, men dette er det egentlig ingen vits i opp "de sju skuffelser", ettersom den svettes av før første skuffelse uansett.
På tur mot Gjevillvasshytta møtte vi tre unger i 10-årsalderen som hadde sprunget i tre timer fra hytta og lekesloss mens de sprang, med store sekker på ryggen. Da fant vi ut at det var riktig å bare ta en lang pause.
Turen tok ti og en halv time, og på tur til Gjevillvasshytta så fikk vi et bredt innblikk i Trollheimens flora og fauna. Det vil si mange sauer, noe rein og en frosk. Brit tok i mot oss med åpne armer og god middag. Gryterett, suppe, blåbær og gode greier.
Her må vi få komme med noen velutdannede fjellråd igjen. Gnagsårplaster og sportstape er bra saker. De sitter på som bare det - helt til man blir klissvåt selvsagt. På gnagsårplasterpakken står det "La plasteret sitte på til det faller av av seg selv". Dette høres jo ganske upraktisk ut. Øistein surret for sikkerhets skyld sportstape rundt gnagsårplasteret for å hjelpe på litt. Når sportstapen skulle av ble hele gnagsårplasteret med, og det kom da for en dag at plasteret faktisk TOK MED SEG alt av det begynnende gnagsåret, og det som ble igjen var ikke pent. Ganske ironisk at gnagsårplasteret var det som skulle forårsake sår... Vi anbefaler å holde sårene på et nivå slik at fargen med og uten sportstape er helt lik.
Selv om Øistein sin opplevelse med gnagsårplaster var ubehagelig var vel den verste beholdning for turen Øysteins opplevelse med å fjerne sportstape fra innsida av låret. Primalskrikene sitter vel i veggene på dusjrommet på Gjevillvasshytta enda.

Gjevilvasshytta - Jøldalshytta
Har man valget anbefaler vi køyesenger, og da spesielt øverkøya. Her er det bare å slenge seg på golvet når hanen galer, og håpe at ingen kroppsdeler svikter eller revner i nedslaget. Siste turen skulle bare være en liten pysetur bortover ei myr. Den lengste turen, men ganske flatt. Her fikk Trond også litt kjenning med gnagsårene. Det var ikke så lett å komme til behandling, så bomullsokkene måtte klippes av med saks. Trond mente det ville vært best å forbinde sårene med never og myrull, ettersom naturstoff skal være så bra. I tillegg blir det heller ikke verre av å legge en del multekart og blåbær på gnagsåret. Det blir selvsagt ikke bedre heller. Uansett, vi endte opp med det litt mer konservative compeed-og-sportstape-valget igjen.
Øystein anbefaler at man skifter sokker ofte, og gjerne går en runde i myr og barnål før man putter foten i skoa igjen. Å klaske handa hardt i den solbrente panna i etterkant har også en viss effekt.
Etter å ha kommet til Jøldalshytta og kjøpt velfortjent sjokolade og cola følte noen av oss at de var ferdige med turen. Det vil si, de ukuelige optimistene Øystein og Trond mente de var ferdige, mens pessimisten Øistein poengterte at det var fortsatt seks kilometer til bilen. Denne siste turen skulle vi bruke halvannen time på. Etter at alt av kne og menisk var blitt til mos så vi ut som playmobilfigurer på vandring. Øysteins kne kranglet såpass at uttrykket "Det er alltid høyresida en må stole på, det er bare svikere på venstresida!" fikk en ny vår. Øystein gikk heller gjennom gjørme og vann enn å gå tjue centimeter ekstra for å komme rundt.
Vi våknet på mandagen, klar for jobb, men Trond og Øistein var litt usikre på om de skulle gå til jobben, det var jo bare et par mil. Vi hadde jo gått omtrent fjorten mil i løpet av helga, så å gå til jobb ville bare være en trivelig spasertur i forhold. Så kunne vi ta med et par bilhjul og noen bøtter vann i samme slengen hvis noen skulle ha behov for det.
Og alle var enige om at det hadde vært en fin tur. Vi dro fjellet rundt med masse mat vi ikke spiste opp og alkohol vi ikke drakk opp. Det hadde jo vært for ille om sekken hadde blitt for lett. Vi avslutter med Øysteins ord for dagen: "Det er en fin linje mellom pessimist og realist, og en syltynn linje mellom optimist og idiot!" Bilder fra turen kan nytes i forrige bloginnlegg. De sensurerte bildene og filmene anbefaler vi fortsatt holdes sensurerte for den allmennpreventive effekt.

1 kommentar:

Anonym sa...

nice:)