27.9.11
25.7.11
Musikken og trøsten
Storåsfestivalen avlyst. Åge Aleksandersen avlyser. Röyksopp avlyser. All fotball avlyses. Mange andre avlyser også, uten at jeg har noen oversikt.
Jeg er så enig med Bjørn Eidsvåg, la oss nå heller bruke musikken til det musikk kan brukes til. Samhold og glede. Kjærlighet og savn. Sorg og trøst. Og alt mellom der. Åge Aleksandersen sier til Adressavisa at han ikke kan spille når barn blir drept. Og det er forsåvidt forståelig og en hederlig tanke Åge sikkert har grunnet mye på. Men jeg er litt skuffet - selve nasjonalskalden med en karriere av flotte ord og toner bak seg. Alle sangene om Norge, fellesskapet, farene utenfra og innenfra. Hvem andre kunne på best måte adressert det trønderske folk i denne situasjonen? Jeg skal selvsagt ikke kritisere et valg Åge gjør på følelsen rundt det hele, og han står ikke til ansvar for noen - men jeg skulle ønsket meg at han gjorde det annerledes. Man kan også forstå at Storåsfestivalen velger å avlyse, f.eks. av økonomiske eller sikkerhetsmessige grunner. Det er store folkemengder som samles. Men jeg kan ikke forstå at man respekterer de avdøde og de pårørende ved å unngå sangene, ved å unngå musikken og de mentale og fysiske møtestedene. Sa ikke statsministeren at vi ikke skal la oss kue, ikke la oss tvinge til taushet? Er ikke avlysninger av felles glede og sorg å gi etter?
Stay calm, carry on.
Under Roskildefestivalen i 2000 omkom ni mennesker tragisk under en Pearl Jam-konsert. Danmarks største hardrockband (og tilfeldigvis mine favoritter gjennom nesten tjuefem år) D-A-D var på den tiden de som vanligvis rundet av Roskilde med et heidundrande show. Hvordan i all verden skulle de gå fram nå? Som før, eller avlyse? Løsningen ble at konserten startet med at de tente lykter for hver av de omkomne, og lot publikum, titusener av de, geleide lyktene gjennom hele folkehavet. Melankolsk, nakent og rått gitarspill akompagnerte seansen. Den var helt fantastisk, og kan "oppleves" på dokumentarfilmen True Believer som utkom for et par år siden. Med bandets interne diskusjoner om hvorvidt de har et ansvar på vegne av hele det danske folk.
Jeg kunne ikke unngå å tenke at slik, slik skal det gjøres, det var nøyaktig den rette måten å gjøre det på.
Kaldt hode, varmt hjerte.
For å runde av med @eidsvag:
Jeg er så enig med Bjørn Eidsvåg, la oss nå heller bruke musikken til det musikk kan brukes til. Samhold og glede. Kjærlighet og savn. Sorg og trøst. Og alt mellom der. Åge Aleksandersen sier til Adressavisa at han ikke kan spille når barn blir drept. Og det er forsåvidt forståelig og en hederlig tanke Åge sikkert har grunnet mye på. Men jeg er litt skuffet - selve nasjonalskalden med en karriere av flotte ord og toner bak seg. Alle sangene om Norge, fellesskapet, farene utenfra og innenfra. Hvem andre kunne på best måte adressert det trønderske folk i denne situasjonen? Jeg skal selvsagt ikke kritisere et valg Åge gjør på følelsen rundt det hele, og han står ikke til ansvar for noen - men jeg skulle ønsket meg at han gjorde det annerledes. Man kan også forstå at Storåsfestivalen velger å avlyse, f.eks. av økonomiske eller sikkerhetsmessige grunner. Det er store folkemengder som samles. Men jeg kan ikke forstå at man respekterer de avdøde og de pårørende ved å unngå sangene, ved å unngå musikken og de mentale og fysiske møtestedene. Sa ikke statsministeren at vi ikke skal la oss kue, ikke la oss tvinge til taushet? Er ikke avlysninger av felles glede og sorg å gi etter?Stay calm, carry on.
Under Roskildefestivalen i 2000 omkom ni mennesker tragisk under en Pearl Jam-konsert. Danmarks største hardrockband (og tilfeldigvis mine favoritter gjennom nesten tjuefem år) D-A-D var på den tiden de som vanligvis rundet av Roskilde med et heidundrande show. Hvordan i all verden skulle de gå fram nå? Som før, eller avlyse? Løsningen ble at konserten startet med at de tente lykter for hver av de omkomne, og lot publikum, titusener av de, geleide lyktene gjennom hele folkehavet. Melankolsk, nakent og rått gitarspill akompagnerte seansen. Den var helt fantastisk, og kan "oppleves" på dokumentarfilmen True Believer som utkom for et par år siden. Med bandets interne diskusjoner om hvorvidt de har et ansvar på vegne av hele det danske folk.
Jeg kunne ikke unngå å tenke at slik, slik skal det gjøres, det var nøyaktig den rette måten å gjøre det på.
Kaldt hode, varmt hjerte.
For å runde av med @eidsvag:
det er ikke nå konserter skal avlyses, det er nå vi skal vise hva sangene våre er gode for, spill kolleger, spill
23.5.10
Udemærket, Trondhjem!
Det var vel ikke akkurat folksomt på D-A-D-konserten, men en del trofaste fans og kanskje et par-tre hundre mennesker til hadde iallfall møtt opp. Det viste seg at det var en gratiskonsert, men det skyldtes nok at Diesel Dahl hadde glemt å sette i gang billettkontrollen...
Bandet ga det de hadde til tross for at "veret er ligedan i København". Sannsynligvis går nok slike små konserter på autopilot til en viss grad, men det var likevel _klasseforskjell_ på kontakten D-A-D oppnådde med publikum i forhold til hva Magnum og Gary Moore presterte.
(Her er forresten førstelåta fra Gary Moore-konserten litt senere på kvelden:)
Det ble bare med ett klesskift for mr. bass, og jeg kan ikke fatte at de ikke kunne hatt en slik konsert fem timer senere med flere tilskuere... Hva var poenget med fem timer dødtid midt på dagen? Skulle D-A-D rekke et fly?
D-A-D Setlist:
Ride my train
Jonnie
Point of view
Monster Philosophy
Beautiful together
Girl nation
Sleeping my day away
Jihad
Bad Craziness
Riding with Sue
Everything Glows
og min favoritt: On the road below me.
Her er en filmsnutt av litt ymse kvalitet (bakhodene til Torkel og meg har elegant blitt fanget inn her, ser jeg):
Abonner på:
Innlegg (Atom)