21.4.10

Dager fins i alle farger, også grå

En av min barndoms helter er død. Gustav Lorentzen ble 62 år, og med det er Knutsen og Ludvigsen bare blitt til Knutsen. Det er en dårlig floskel, men likefullt så sant som det er sagt : Musikken lever heldigvis evig. Ingen endring i formater eller mote vil kunne ta stasen fra sangene til Knutsen & Ludvigsen.

Min favoritt var enkelt og greit Juba Juba, mens det nå for tida mest går i Eventyret om en melodi. Mari elsker den og har hørt den en million ganger i bilen. Og den beskriver vel ganske godt udødeligheten av kvalitet, der fortellingen svirrer rundt melodien som forplanter seg gjennom alle verdenshjørner.

Håper Eventyret om en melodi også kan være noe av det Mari husker av sin barndoms soundtrack. Da kan jeg iallfall si at jeg har vært en ganske bra pappa noen ganger.

7.4.10

Tradisjonsrik Brannkamp

Molde har en god tradisjon når det gjelder laget fra Bergen, og den går ut på å gjøre tapene så forsmedelige som mulig for Brann. Dette har de vært flinke til i fem av de siste seks kampene, så jeg føler egentlig mer medynk overfor Brannspillerne og deres supportere, enn noe annet. Denne empatien strekker seg faktisk så langt at jeg håper de gjør det bra i tippeligaen, de kan gjerne få sølv så lenge Molde får gull (begge deler forholdsvis usannsynlig, riktignok...). Jeg ser også heller Brann ta seriegull (igjen) enn mange andre kandidater som ser ut som bæreposer eller Vegvesenet. I år hadde jeg tenkt å ikke se så mye fotball, men denne kampen er jo en klassiker man får meg seg.

Det begynte vel med en kamp på Brann stadion i 2008-sesongen. Brann ledet 3-1 og kampen var omtrent kjørt. En heroisk avslutning av andreomgangen fra Moldes side gjorde at sluttresultatet ble 3-4.

Så kom den legendariske 8-0-nedsablingen i en cupkamp på Aker Stadion. Den kunne egentlig hverken forklares eller bortforklares der og da og det kan den vel ikke enda. Mjelde var skamfullheten selv etter kampen, og måtte bare konstatere at MFK var nærmere større seier enn Brann var trøstemål.

Molde fulgte opp i neste hjemmekamp, der Brann på nytt tok ledelsen 0-2. Mame Biram Diouf fikk direkte rødt kort etter å ha veltet på en Brannspiller og situasjonen så helsvart ut. Jeg tror det var Jose Mota som ble matchvinner da Molde snudde til 3-2.

Året etter tok Molde igjen imot Brann på Aker stadion, denne gangen fikk de ikke engang sjansen til å ta noen ledelse, for Mame Biram Diouf putta fire mål på mindre enn en halvtime. Akkurat slik en ekkel storebror erter småsøsken, lot Molde Brann få følelsen av at det faktisk var mulig å ta poeng ved å slippe de til og lage 4-2, før MFK igjen ødela (Brann-)festen ved å sette inn 5-2. Etter kampen henger Davy Wathne og Steinar Nilsen seg opp i at det var et innkast som ble blåst feil vei (kamerabildene viste at dommeren hadde rett).

(Vi skal ikke rippe opp i systemet, men det føles riktig å nevne i forbifarten at Brann også vant en overbevisende 2-0 seier på hjemmebane i 2009. Det får bli unntaket som bekrefter regelen).

Siste tilskudd i denne hyggelige Moldetradisjonen er selvsagt påskens batalje, der MFK stod opp fra de døde etter en elendig start på sesongen. Fins ikke noen bedre anledning til å snu en trend enn å gjøre det mot Brann. Brann  tok oppskriftsmessig ledelsen med to mål, for på nytt å miste ledelsen. Molde vant 3-2 etter fine mål av Hestad, Hoseth og Moström. Ser ut til at det blir midtbanen som må skåre i år. Det er mulig Brann nærmer seg, i går var det faktisk to situasjoner der dommeren kom i fokus, men Molde fikk fordelen. Det kan jeg ikke huske har skjedd før. Rett skal være rett: Hestads mål KUNNE blitt avblåst for en Vatshaug i offside. Vatshaug var riktignok ikke aktivt med i spillet, og sperret heller ikke sikten for en fastlimt Opdal. Bra dømming. Den andre episoden var at Andreasson forårsaket en holding som det kunne blitt dømt straffe på. Dette skulle selvsagt vært straffe i en hvilken som helst annen kamp, men i denne kampen hadde dommeren lagt seg på ei linje der Brann kunne gjøre hva de ville med Moldespillerne over resten av banen. Dette vil altså aldri ha blitt frispark hverken den ene eller andre veien så dermed ble dette nok et eksempel på konsekvent (men kanskje ikke god) dømming. Man kunne like gjerne dratt fram en hvilken som helst episode der Fall blir slått eller dyttet av Brannforsvaret, eller da Holmvik skulle hatt direkte rødt for en potensiell karrierestoppertakling.

En vennlig sjel, MFKPotter fra tornekrattet.no, listet for ordens skyld opp de sakene som skulle vært blåst Moldes vei, bare for å balansere bildet. Pussig at dette ikke ble tatt opp av danse-Carsten, sutre-Davy og tape-Nilsen. Jonevret ga også slike eksempler på at dommeren ikke var hjemmedommer, da danse-Carsten stod og konstruerte spørsmål for Brann TV:

- Dytt i ryggen på Marcus i feltet - Omtrent like mye straffe som holdingen på Huseklepp
- Slaget fra Gylfi på Emil, klart rødt kort.
- Tacklingen på Thioune, kunne likegodt vært rødt kort. Førte til tre måneders skade for Thioune.
- Frisparket fra Hoseth er scoring (se bilder på tornekrattet.no)