20.12.11

Christopher Hitchens (1949-2011)

Som en av The Four Horsemen var Christopher Hitchens svært aktiv i debatter om internasjonal politikk og religiøse problemstillinger. De tre andre, Richard Dawkins, Daniel Dennett og Sam Harris er nok mer kjent for å ha den mer tilbakelente, rolige stilen, mens Hitchens ikke var redd for å fly rett i strupen på de som provoserte han. Sindige Dennett skriver om dette i "When rudeness is called for". Vi husker kanskje også rabbien som i en debatt mente sønnen hans hadde mer vondt av sin første hårklipp enn omskjæringen sin.
Hitchens repliserte "You weren't doing it right then." I fortsettelsen kom en tirade av "Shame on you" for forsøket på å ufarliggjøre og drive gjøn med kutting i mennesker for Guds skyld. Ta et søk på youTube og du finner Hitchens debattere de fleste fundamentalister. Et eksempel her:



Eller les om debatten med sin egen bror, den litt mindre kjente, kristne Peter Hitchens: http://religion.blogs.cnn.com/2010/10/13/hitchens-brothers-square-off-in-debate-over-god-in-civilization/

Hitchens var vel langt i fra noen frontkjemper, men hadde viljen og gutsen til å stå så langt fram man kunne - uten å slippe whiskeyen og sigaren. Beundringsverdig er det også å frivillig skulle gjennomgå waterboarding for å være mer informert når han senere skulle skrive om torturmetoder. Som han selv sa - hadde han ikke kunnet avbryte "behandlingen" når som helst, ville han vært villig til å gi hvilken informasjon som helst eller sagt hva som helst for å slippe. Sterke ord fra en av verdens mest kritiske røster.

Der Harris takler moral og og etikk, Dawkins biologi, vitenskap og evolusjon, Dennett psykologi og filosofi - der har Hitchens komplettert bildet med å være politisk engasjert. Av Hitchens bøker er nok God is not great den mest kjente. Den har flere separate deler for å kaste vrak på enhver religion, men vinklingen er altså mest fra politisk ståsted. Andre bøker som har solgt i bøtter og spann er The Missionary position (om svindler rundt og av Mor Teresa), The Portable Atheist (artikler og kronikker fra historiens ledende tenkere og filosofere) og selvbiografien Hitch-22.

Bilde fra artikkel av Dawkins:
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/dec/01/christopher-hitchens-richard-dawkins


Verden ble fattigere denne uka - noen vil si fredeligere, andre vil si mindre intelligent - da Hitchens døde av kreft i spiserøret etter å ha kjempet mot sykdommen i et par år. Han brant sitt lys i begge ender, som han likte å si - med en "hard" livsstil kombinert med et svært aktivt liv og høy produksjonstempo på sine arbeider. Som han selv sa om kreften:  "I am at stage four. And the thing to note about stage four is that there is no stage five."

25.7.11

Musikken og trøsten

Storåsfestivalen avlyst. Åge Aleksandersen avlyser. Röyksopp avlyser. All fotball avlyses. Mange andre avlyser også, uten at jeg har noen oversikt.

Jeg er så enig med Bjørn Eidsvåg, la oss nå heller bruke musikken til det musikk kan brukes til. Samhold og glede. Kjærlighet og savn. Sorg og trøst. Og alt mellom der. Åge Aleksandersen sier til Adressavisa at han ikke kan spille når barn blir drept. Og det er forsåvidt forståelig og en hederlig tanke Åge sikkert har grunnet mye på. Men jeg er litt skuffet - selve nasjonalskalden med en karriere av flotte ord og toner bak seg. Alle sangene om Norge, fellesskapet, farene utenfra og innenfra. Hvem andre kunne på best måte adressert det trønderske folk i denne situasjonen? Jeg skal selvsagt ikke kritisere et valg Åge gjør på følelsen rundt det hele, og han står ikke til ansvar for noen - men jeg skulle ønsket meg at han gjorde det annerledes. Man kan også forstå at Storåsfestivalen velger å avlyse, f.eks. av økonomiske eller sikkerhetsmessige grunner. Det er store folkemengder som samles. Men jeg kan ikke forstå at man respekterer de avdøde og de pårørende ved å unngå sangene, ved å unngå musikken og de mentale og fysiske møtestedene. Sa ikke statsministeren at vi ikke skal la oss kue, ikke la oss tvinge til taushet? Er ikke avlysninger av felles glede og sorg å gi etter?

Stay calm, carry on.

Under Roskildefestivalen i 2000 omkom ni mennesker tragisk under en Pearl Jam-konsert. Danmarks største hardrockband (og tilfeldigvis mine favoritter gjennom nesten tjuefem år) D-A-D var på den tiden de som vanligvis rundet av Roskilde med et heidundrande show. Hvordan i all verden skulle de gå fram nå? Som før, eller avlyse? Løsningen ble at konserten startet med at de tente lykter for hver av de omkomne, og lot publikum, titusener av de, geleide lyktene gjennom hele folkehavet. Melankolsk, nakent og rått gitarspill akompagnerte seansen. Den var helt fantastisk, og kan "oppleves" på dokumentarfilmen True Believer som utkom for et par år siden. Med bandets interne diskusjoner om hvorvidt de har et ansvar på vegne av hele det danske folk.


Jeg kunne ikke unngå å tenke at slik, slik skal det gjøres, det var nøyaktig den rette måten å gjøre det på.


Kaldt hode, varmt hjerte.

For å runde av med @eidsvag:

det er ikke nå konserter skal avlyses, det er nå vi skal vise hva sangene våre er gode for, spill kolleger, spill