Abrakamacca

Endelig fikk man sett en Beatle live! Paul McCartney har vært et forbilde siden ungdomsåra (musikken, kanskje ikke mannen...) og endelig fikk man altså opplevd han live. En imponerende forestilling på Telenor Arena der gamlingen faktisk kom seg gjennom førti låter (se setliste nedenfor). 

Konserten startet med en halvtimes videoscroll av hele Beatles, Wings og solokarrieren hans med backingtrack av ymse coverversjoner av låtene han har skrevet. Genialt.

Høydepunkter var et ganske heftig pyroshow uner Live and let die (ei låt jeg egentlig ikke liker, og som Guns n'Roses i tillegg lagde en forferdelig versjon av på et tidspunkt) og Here today, en John Lennon-hyllest jeg egentlig ikke har lagt merke til før. 

Det er omtrent samme band som han har hatt de siste femten år. Jeg får ikke helt til de to gitaristene hans, vet ikke helt hva det er. Gi meg Robbie MacIntosh fra Tripping the live fantastic-tida any day. 

For meg er Beatles ikke noe annet enn summen av akkurat de fire som var med, men man skal visstnok ha en favoritt - da blir det iallfall Paul McCartney for min del. Jeg er helt uenig i at det var Lennon som var den kreative drivkraften i Beatles. Se for eksempel på hva de produserte i etterkant av Beatles. Lennon gikk seg helt bort i Yoko Ono band med mye rart, mens McCartney har vært kreativ i alle mulige retninger, til og med skrevet klassisk musikk, opera, filmmusikk, spillmusikk, electronica og mye annet. Og felles for det meste av det er at kritikerne har likt det.

Han runder snart trekvart århundre. Hvordan får han det til?

Edit this setlist | More Paul McCartney setlists

Hands up

Nidelven stille og vakker du er-i-er... 

Prepple brøla meir enn han song, og det var som om eg ikkje hadde vorte skikkeleg fødd før no. Dei 50-100 framre konsertdeltakarane braut ut i jubel og heiv armane opp i den stinne lufta, stinn av sigarettrøyk og tørris smaug den seigt rundt oss og la seg på golvet ein stad.

Etter kvart vart ein sliten i armane. Eg måtte taka dei ned. Men noko skurra, eg fekk dei ikkje ned. Armane stod fast, som i ein feilslått Sieg Heil sto eg der heilt latterleg og fekta mot usynlege vindmøllar. Det kunne ha vore Lucky Luke som peika på meg med seksløparen og eg stod der med hands up og dirreleppe. Dei høge skrika uroa meg og. Då eg fekk summa meg såg eg at glidelåsa på mi nye, og ikkje så reint lite kule skinnjakke, hadde bora seg langt inn i dei ljose krøllane på jenta framføre meg. Akkurat i det ho snudde seg ropa eg framover "Ikkje snu deg, ikkje snu deg" og begynte på oppflokinga.

Historia fortsett med at eg fløker armane sakte ut av lokkane, kastar nokre blonde hårdottar bak meg og vonar ho ikkje ser dei. At ho kjenner dei er eg ganske sikker på. Så snur ho seg og kikkar meg djupt inn i augene. Så djupt så eg mest kan lukta det kvite inst innunder vippane. "Skal vi kline", spør ho.

Ja, slik fortsett historia, men sant er det ikkje. Kvifor den her siste biten utspelar seg i hovudet mitt gong etter gong anar eg ikkje. For jenta snudde seg berre og kalla meg idiot og snudde seg att. I nok ein time stod eg der og høyrde Splitter Pine, En vill en, og andre slagarar. Og lurde på korleis ho hadde det med blikket mitt i nakken og hårlokkane sine rundt omkring på golvet. Og kva i all verda eg skulle seie når konserten var over. 

Tryllekunstnerfilmanbefalinger

Tøft ord på tredve bokstaver i tittelen, der. Jeg elsker tryllekunstnere. Som liten drømte jeg om å reise til Oslo, ikke for Holmenkollen og slottet og t-bane og Frognerparken og alt det der, men for å besøke tryllebutikken Egelo. Mer om dette et annet sted. Jeg synes til og med det er morsomt å se på overdådige, nesten vulgære illusjonister som David Copperfield. Så derfor må det selvsagt komme en oppsummering på mine fem favoritttryllekunstnerfilmer!

1. The Prestige

2. The illusionist

3. The incredible Burt Wonderstone

4. Death Defying Acts

5. Wizard of Oz

Boblere:
The illusionist
Houdini

Christopher Hitchens (1949-2011)

Som en av The Four Horsemen var Christopher Hitchens svært aktiv i debatter om internasjonal politikk og religiøse problemstillinger. De tre andre, Richard Dawkins, Daniel Dennett og Sam Harris er nok mer kjent for å ha den mer tilbakelente, rolige stilen, mens Hitchens ikke var redd for å fly rett i strupen på de som provoserte han. Sindige Dennett skriver om dette i "When rudeness is called for". Vi husker kanskje også rabbien som i en debatt mente sønnen hans hadde mer vondt av sin første hårklipp enn omskjæringen sin.
Hitchens repliserte "You weren't doing it right then." I fortsettelsen kom en tirade av "Shame on you" for forsøket på å ufarliggjøre og drive gjøn med kutting i mennesker for Guds skyld. Ta et søk på youTube og du finner Hitchens debattere de fleste fundamentalister. Et eksempel her:

Eller les om debatten med sin egen bror, den litt mindre kjente, kristne Peter Hitchens: http://religion.blogs.cnn.com/2010/10/13/hitchens-brothers-square-off-in-debate-over-god-in-civilization/

Hitchens var vel langt i fra noen frontkjemper, men hadde viljen og gutsen til å stå så langt fram man kunne - uten å slippe whiskeyen og sigaren. Beundringsverdig er det også å frivillig skulle gjennomgå waterboarding for å være mer informert når han senere skulle skrive om torturmetoder. Som han selv sa - hadde han ikke kunnet avbryte "behandlingen" når som helst, ville han vært villig til å gi hvilken informasjon som helst eller sagt hva som helst for å slippe. Sterke ord fra en av verdens mest kritiske røster.

Der Harris takler moral og og etikk, Dawkins biologi, vitenskap og evolusjon, Dennett psykologi og filosofi - der har Hitchens komplettert bildet med å være politisk engasjert. Av Hitchens bøker er nok God is not great den mest kjente. Den har flere separate deler for å kaste vrak på enhver religion, men vinklingen er altså mest fra politisk ståsted. Andre bøker som har solgt i bøtter og spann er The Missionary position (om svindler rundt og av Mor Teresa), The Portable Atheist (artikler og kronikker fra historiens ledende tenkere og filosofere) og selvbiografien Hitch-22.

Bilde fra artikkel av Dawkins:
http://www.guardian.co.uk/commentisfree/2010/dec/01/christopher-hitchens-richard-dawkins

Verden ble fattigere denne uka - noen vil si fredeligere, andre vil si mindre intelligent - da Hitchens døde av kreft i spiserøret etter å ha kjempet mot sykdommen i et par år. Han brant sitt lys i begge ender, som han likte å si - med en "hard" livsstil kombinert med et svært aktivt liv og høy produksjonstempo på sine arbeider. Som han selv sa om kreften:  "I am at stage four. And the thing to note about stage four is that there is no stage five."

Nettet.

Musikken og trøsten

Storåsfestivalen avlyst. Åge Aleksandersen avlyser. Röyksopp avlyser. All fotball avlyses. Mange andre avlyser også, uten at jeg har noen oversikt.

Jeg er så enig med Bjørn Eidsvåg, la oss nå heller bruke musikken til det musikk kan brukes til. Samhold og glede. Kjærlighet og savn. Sorg og trøst. Og alt mellom der. Åge Aleksandersen sier til Adressavisa at han ikke kan spille når barn blir drept. Og det er forsåvidt forståelig og en hederlig tanke Åge sikkert har grunnet mye på. Men jeg er litt skuffet - selve nasjonalskalden med en karriere av flotte ord og toner bak seg. Alle sangene om Norge, fellesskapet, farene utenfra og innenfra. Hvem andre kunne på best måte adressert det trønderske folk i denne situasjonen? Jeg skal selvsagt ikke kritisere et valg Åge gjør på følelsen rundt det hele, og han står ikke til ansvar for noen - men jeg skulle ønsket meg at han gjorde det annerledes. Man kan også forstå at Storåsfestivalen velger å avlyse, f.eks. av økonomiske eller sikkerhetsmessige grunner. Det er store folkemengder som samles. Men jeg kan ikke forstå at man respekterer de avdøde og de pårørende ved å unngå sangene, ved å unngå musikken og de mentale og fysiske møtestedene. Sa ikke statsministeren at vi ikke skal la oss kue, ikke la oss tvinge til taushet? Er ikke avlysninger av felles glede og sorg å gi etter?

Stay calm, carry on.

Under Roskildefestivalen i 2000 omkom ni mennesker tragisk under en Pearl Jam-konsert. Danmarks største hardrockband (og tilfeldigvis mine favoritter gjennom nesten tjuefem år) D-A-D var på den tiden de som vanligvis rundet av Roskilde med et heidundrande show. Hvordan i all verden skulle de gå fram nå? Som før, eller avlyse? Løsningen ble at konserten startet med at de tente lykter for hver av de omkomne, og lot publikum, titusener av de, geleide lyktene gjennom hele folkehavet. Melankolsk, nakent og rått gitarspill akompagnerte seansen. Den var helt fantastisk, og kan "oppleves" på dokumentarfilmen True Believer som utkom for et par år siden. Med bandets interne diskusjoner om hvorvidt de har et ansvar på vegne av hele det danske folk.


Jeg kunne ikke unngå å tenke at slik, slik skal det gjøres, det var nøyaktig den rette måten å gjøre det på.


Kaldt hode, varmt hjerte.

For å runde av med @eidsvag:

det er ikke nå konserter skal avlyses, det er nå vi skal vise hva sangene våre er gode for, spill kolleger, spill

Udemærket, Trondhjem!

 

Det var vel ikke akkurat folksomt på D-A-D-konserten, men en del trofaste fans og kanskje et par-tre hundre mennesker til hadde iallfall møtt opp. Det viste seg at det var en gratiskonsert, men det skyldtes nok at Diesel Dahl hadde glemt å sette i gang billettkontrollen...
Bandet ga det de hadde til tross for at "veret er ligedan i København". Sannsynligvis går nok slike små konserter på autopilot til en viss grad, men det var likevel _klasseforskjell_ på kontakten D-A-D oppnådde med publikum i forhold til hva Magnum og Gary Moore presterte.
(Her er forresten førstelåta fra Gary Moore-konserten litt senere på kvelden:)

Det ble bare med ett klesskift for mr. bass, og jeg kan ikke fatte at de ikke kunne hatt en slik konsert fem timer senere med flere tilskuere... Hva var poenget med fem timer dødtid midt på dagen? Skulle D-A-D rekke et fly?


D-A-D Setlist:
Ride my train
Jonnie
Point of view
Monster Philosophy
Beautiful together
Girl nation
Sleeping my day away
Jihad
Bad Craziness
Riding with Sue
Everything Glows
og min favoritt: On the road below me.

Her er en filmsnutt av litt ymse kvalitet (bakhodene til Torkel og meg har elegant blitt fanget inn her, ser jeg):